Jeg synger Draumkvedet i Trondenes kirke. Maria-Daniela Raasch spiller orgelverker av Bjarne Sløgedal og Trond Kverno som understøtter verket.
«Ingen mann er sò fåvitug at han ikkje kan noko av Draumkvedet, men ingen er heller sò glup at han kan heile,» heter det i et ordtak fra Telemark.
Visa er nemlig så lang og utbrodert at ingen kan påstå seg å kjenne hele diktet, og hvordan det opprinnelig lød, vet vi ikke. Draumkvedet er unik i norsk folkediktning, den lengste visa vi har, et visjonsdikt, som tilhører en mytisk tradisjon.
Fortellinga er om Olav Åsteson, som sovner på julaften, og sover helt til 13.dag jul. Da drar han til kirke og forteller alle hva han har drømt. Olav har vært i den andre verden; «auromheimen», og for å komme dit måtte han vandre «Vetrestigen» – Melkeveien. Han har måttet klyve Gjallarbrui, som veien over til den andre verden, og han har sett hva menneskene må lide i skjærsilden.
Han har sett himmel og helvete, han har møtt alle menneskers egen gudmor, Jomfru Maria; og til slutt får han se kampen mellom godt og ondt. Grutte Gråskjegge rir i spissen for åsgårdsreia, imot seg har de englehæren, leda av «Sankte Såle-Mikkjel» – Sjelenes venn Sankt Mikael – og Olav Åsteson forteller at når sjelenes venn veier menneskenes syndige sjeler i skålvekta, da passer han på at de alle kommer til himmelen.
I kveld er det kvelden: Månen, frosten, snøen og de blå fjella bakover og bakover, de er med. «For månen skine, og vegine fadde só vide»